Til minne om Svein Arne Jessen

 

Min gode venn og kollega professor Svein Arne Jessen døde under en joggetur nyttårsaften. Han var den sprekeste av oss alle. Han hadde nettopp laget utkast til en bok (Om å gå Europa fra nord til syd), der han forteller om sin vandring fra nordspissen av Danmark og sørover og de refleksjoner og observasjoner han gjør underveis. I fjor sommer nådde han til Tyskland og planla å fortsette kommende sommer.

Slik ble det ikke. Et eventyrlig liv kom til en brå slutt. Han var mer bereist enn noen; hadde vært i over 100 land i verden.

Født i Tana i Finnmark i en familie av fiskere og buss-sjåfører. Den siste tiden av den andre verdenskrigen bodde familien i en hule for å unngå å evakuere. Han var den første i sin familie som fikk høyere utdanning: cand. real. fra Universitetet i Oslo. Han arbeidet så som forsker og konsulent i Transportøkonomisk Institutt, Data-Ship, Hartmark-IRAS og Norplan med oppdrag i inn- og utland.

I 1981 var han på oppdrag for NORAD på Sri Lanka, da en jeep kom kjørende i jungelen med et telegram fra rektor Jørgen Randers på Handelshøyskolen BI som tilbød han en direktørstilling på BI som leder for et senter for etterutdanning i ledelse. Svein Arne aksepterte og ble på BI resten av sitt liv.

Etter hvert skjønte han at hvis han skulle få gjennomslag i det akademiske miljøet trengte han selv enda bedre utdanning og han tok permisjon for å ta sin doktorgrad, som handlet om hva som motiverer prosjektledere. I 1994 fikk han sitt professorat på BI. Han bygde opp Master of Management-utdanning i prosjektledelse, som gjennom nesten 20 år har vært et av de mest populære fagene i denne utdanningen. Han var med å starte BIs utdanningsprogram i Kina og var en sentral foreleser. Han har hatt store undervisningsoppdrag i Frankrike og Litauen og andre land.

Svein Arne var en engasjerende foreleser. Han illustrerte teoriene med selvopplevde historier fra sin konsulentvirksomhet. Flere studenter har sagt at han var den beste foreleseren de hadde opplevd på BI.
Svein Arne sa ofte at det ikke finnes teoretiske prosjekter, bare praktiske. Likevel har han gjennom sin utdanningsvirksomhet, sine mange lærebøker og sitt konsulentarbeid bidratt til en større forståelse, også teoretisk, for prosjektfaget i Norge. Han var æresmedlem i Norsk senter for prosjektledelse.

Svein Arne var en livsbejaende person, som det var en glede å være sammen med. Men han kunne også ha sine mørke stunder. Han følte seg ikke alltid verdsatt i det akademiske miljøet, heller ikke av BI. Vi, hans venner, forsøkte å fortelle han hvilken ressurs han var, men han ville ikke alltid lytte.

Våre tanker går også til Gerd. Hun og Svein Arne var uadskillige: ungdomskjærester, som traff hverandre igjen i voksen alder. I fjor hadde 175 års-jubileum. De ble begge 75 år og hadde vært gift i 25. De ble feiret av venner fra inn- og utland. Det er godt å tenke på i denne tunge stunden.

Erling S. Andersen
Professor emeritus
Handelshøyskolen BI